• Skrevet: 06.02.2017  //  Kl: 19:44  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 0

Det er så vondt å tenke på at jeg faktisk følte det på den måten. Jeg skjønner ikke hvordan man får seg til å tenke sånn. 16.Juli.2015 kom den fineste jenta til verden med sine 3085 gram kjærlighet fordelt på 49 cm. Bare 10 dager gammel holdt vi på å miste henne, noe som enda ikke har gått opp for meg. Det var ganske sjokkerende, men det har lært meg til å være mer takknemlige for mindre ting. Jeg kommer aldri til å glemme den følelsen, tiden, stemningen og alt som hørte med. Det er en tid jeg gjerne vil klare å glemme, og legge langt bak meg selv om hun alltid vil leve med sykdommen.

Men så skjedde dette..

04.September 2016 kom den fineste gutten til verden med siden 3085 gram kjærlighet fordelt på 51 cm. Hvordan kunne det være mulig? Hvordan kan det være så tilfeldig? Ikke et gram mer eller et gram mindre enn Angelica. De veide nøyaktig det samme, og det fikk meg til å tenke. Minnene raste inn i hodet mitt, og jeg prøvde alt for å fortrenge det. Den første tiden følte jeg at jeg hadde fått Angelica tilbake. Angelica i en frisk versjon og det motsatte kjønn. De var jo prikk like. Lucas lignet så veldig på Angelica da hun var nyfødt, at jeg nesten trodde jeg hadde født henne på nytt. Den følelsen var så merkelig. Jeg gledet meg så mye over å ha fått en gutt, men likevel føltes det ut som at jeg hadde fått ei jente.

Det tok en stund før jeg kom meg over disse tankene og følelsene, og nå som dem er borte ville jeg gjerne dele det med dere. Lenge hadde vi ønsket en god start med nytt barn, siden vi hadde gått glipp av det de andre gangene. Nå fikk vi det. Endelig. Kanskje det var meningen at alt skulle bli som det ble. Det vet jeg ikke. Men jeg er evig takknemlig for at vi har de tre barna vi har.


 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 05.02.2017  //  Kl: 12:00  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 2

Det er mange som har fordommer med dette med strippestang generelt, men enda større når man er forelder og har barn. Er dette feil signaler til barna våre? Nei absolutt ikke. Du kan fint inkludere barna, for dette kan også være god trening for kroppen. En strippestang trenger ikke å være ment til å brukes seksuelt. Det er mange som forbinder Pole dance med stripping, men det er jeg helt uenig i. Pole dance er en god måte å trene på. Du blir sterkere i hele kroppen, og det har da ingen vondt av.

Dermed kan du jo heller ikke sende feil signaler til barna dine. Alt du viser dem er jo faktisk trening, noe som igjen er viktig for din egen helse. Jeg har i flere år hatt lyst til å prøve meg på Pole dance, og for 2 uker siden fikk jeg endelig det ønsket oppfylt. Men som forelder dukket jo så klart alle disse spørsmålene opp da jeg så hvor glad jentene ble da de slengte seg i den. Var det galt av meg å la de gjøre det? Skal jeg nekte dem å leke rundt den? Nå er jeg nyskjerrig på hva akkurat du mener! Ville du gitt opp drømmen din for å ikke sende dem feil signaler?

            
             

             

 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 04.02.2017  //  Kl: 12:35  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 2

Det er vell ingen bedre måte å starte dagen på enn med en god og lang treningsøkt? Den følelsen du får når du går ut av treningssenteret, den store mestringsfølelsen. Når du klarte å komme deg gjennom en økt du kanskje mente du ikke ville klare bare noen timer før. Det er mange som ikke forstår hvordan vi får det til når vi har tre små barn, men det er ikke barna som stopper deg i å gjøre noe, det er nettopp deg selv.

Hva slags trening er vell bedre enn å trene sammen med barna? Du får jo både en koselig stund sammen med dem, og kanskje til og med en bedre og lettere treningsøkt. Du lærer dem hvor viktig det er å ta vare på helsa, og kanskje håper du dem vil følge din fotspor når de blir eldre. Hver morgen i to uker har vi startet dagen vår med en fin treningsøkt sammen med Lucas, og i går var også Emily med. Du kunne virkelig se den gleden som skinte i øynene hennes, da hun fikk være med, og virkelig ble inkludert.

Jeg går selv bestandig ut av senteret med et stort smil. Med en glede inni meg som virkelig ikke kan beskrives. Men også med en lettende følelse av at jeg endelig er ferdig og kan slappe av resten av dagen, samtidig som jeg allerede gleder meg til å trene igjen dagen etter. Jeg har også fått litt forskjellig treningsutstyr hjemme, som gjør det enda lettere å trene med barna, noe jeg ser veldig frem til.



 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 02.02.2017  //  Kl: 19:31  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 4

Jeg er ikke den personen som angrer på mye, men denne gangen kan jeg ikke noe for det. Jeg skulle ønske jeg kunne godta at det faktisk er sånn det har blitt, men jeg klarer ikke å roe meg med det. Kunne jeg tatt valget på nytt, ville jeg endret det. Det har tatt meg åtte måneder og innse, fordi jeg virkelig hadde et håp om at det ville fungere. Det er ikke alltid du får til det du virkelig ønsker, og denne gangen er det jeg som får kjenne på den følelsen.

Vi har flyttet mange ganger i løpet av bare 4 år, og det har alltid vært det rikitge å gjøre. Men helt siden vi flyttet hit har jeg følt meg så ensom og svak. Jeg kommer meg absolutt ingen steder, og står fast innenfor disse fire veggene. Jeg trodde ikke ensomheten skulle føles så tomt. Vi kommer ikke til å flytte med det første, fordi det faktisk er det rette valget for barna og bli, men likevel ønsker jeg ikke noe annet.

Det å gå fra å bo i en fantastisk stor by, til å bo på et bittelite sted i bygda har virkelig sine utfordringer. Det er utrolig fint og koselig her, men det er fremdeles ikke det samme. Jeg savner å gå rundt i byen, gå til butikken uten å planlegge fordi jeg vet akkurat hva butikkene har. Jeg savner å kunne ta en spontan tur på butikken bare fordi jeg har lyst på en liten ting. Det er så utrolig mye jeg savner.

Etter åtte måneder er det på tide å endre på dette valget. Jeg prøver alt jeg kan for å finne på en løsning som gjør det lettere å bo her, men den eneste løsningen har blitt umulig. Jeg har enda ikke gitt helt opp og skal gi det flere sjanser, men jeg håper virkelig jeg kommer meg bort fra disse følelsene, som virkelig ikke er noe gode å ha.

                   

 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 02.02.2017  //  Kl: 15:36  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 0

Når du kun har et barn, har du mer enn nok med alenetid, men så fort det blir flere kan du fort merke en mangel på det. Da jeg hadde jentene hjemme følte jeg at jeg gikk glipp av all den alenetiden jeg kunne hatt med Lucas. Jeg følte jeg gikk glipp av å bli godt kjent med han og bare nyte den såkalte barseltiden. Nå som jentene endelig har begynt i barnehagen, merker jeg hvor godt det er å kun konsentrere meg om Lucas og ikke minst hvor mye både jeg og han setter pris på det. Nå kan vi faktisk kose oss og leke sammen bare jeg og han. Alenetiden er virkelig gull verdt.

Det er så trist når du går glipp av så dyrebar tid, og du ikke tenker over det før senere. Da sitter du kanskje igjen med en anger som du gjerne kunne vært uten. Den følelsen og de tankene merker ihvertfall jeg en del tid nå som Lucas begynner å bli så stor. Vi har gått glipp av alt for mye. Barseltiden bare fløy sin vei, og jeg gjør det jeg kan for at vi skal ta igjen noe av det vi har gått glipp av. Vi har kosestunder sammen, har begynt å trene sammen, og vi leker masse sammen. Jeg prøver virkelig å ta vare på den tiden bare jeg og han har, og nyte den nå som vi kan. Om du også har barn, vil jeg råde deg til å gjøre akkurat det samme, for en eller annen tid i livene deres, vil dere begge sette utrolig stor pris på all den tiden dere fikk sammen.

      

      


 

 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 01.02.2017  //  Kl: 15:50  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 2

Hvem skulle trodd jeg ville dukke opp igjen? Jeg har blitt flink til det å bare forsvinne, og plutselig komme tilbake. Det er nok å gjøre med tre små i hus, og det å komme på noe og i det hele tatt blogge om, har nesten blitt umulig. Dagene går så utrolig fort. Før jeg rekker å spise frokost, er det nesten på tide å spise kveldsmat.

Tenk at i dag er det allerede 1.Februar og en hel måned siden 2017-året startet. Vinteren nærmer seg slutten, men det er enda utrolig kaldt. Her i Hurdal er det masse snø, og for øyeblikket kommer det enda mer. Alle rundt oss prater så mye om hvor mye de savner snøen, mens jeg er mer eller mindre kjempe lei av snø. Det er vanskelig å komme seg ut i kulda, glatt på veien, og vogna vil virkelig ikke følge med meg når jeg går.

Likevel er det så nydelig å se ut vinduet på all   snøen   som   daler   ned   og de fine trærne som det drysser snø fra. Ikke minst når du kommer inn igjen og kan kose deg med en god kopp kakao og få igjen varmen i kroppen. Vinteren er virkelig vakker, samtidig som at man kan gå å bare glede seg til sommeren kommer og det blir varmt igjen. Det er akkurat det jeg gjør. Her ser dere noen bilder fra gåturen vår i stad og hvor vakker Hurdal faktisk er på vinteren.

      

      

      

 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 10.10.2016  //  Kl: 22:17  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 0



I går var lille Lucas blitt 5 uker gammel. Tiden har gått så utrolig fort, og jeg kan nesten ikke tro at det allerede er 5 uker siden fødselen. Heldigvis sitter jeg igjen med en god følelse etter fødselen, og av tre fødseler, må jeg innrømme at dette var den beste og letteste av dem. Lucas er også den eneste jeg har født uten noen form for smertelindring, og jeg er ganske stolt av det.

Det er godt å endelig være ferdig med både svangerskapet og fødselen. Jeg skal ikke legge noen skjul på at tanken på å føde igjen skremte meg utrolig mye. Derfor er det ekstra godt å sitte igjen med en ekstra god følelse, og ikke minst med en så fin gutt!

Lucas har allerede lagt på seg 1 kg, og vokser så alt for fort. Siden jeg ikke fikk ammet Angelica så lenge, var jeg veldig redd for at jeg ikke kunne amme Lucas heller. Heldigvis var det ingenting å bekymre seg for, og ammingen går som en drøm! Likevell bekymrer jeg meg omtrent hele tiden. Har jeg nok melk? Er det nok næring i melka mi? Blir han mett? - Vekta hans bekrefter det jo ganske bra, men det er nesten umulig å ikke tenke på disse tingene. Jeg vil så gjerne få det til lenge, og håper redselen for å ikke kunne gjøre det, skal forsvinne. 



I går gikk vi også over fra str. 50 til 56 i klær. Det er nesten litt trist hvor fort tiden har gått, og jeg prøver så godt jeg kan å nyte hvert sekund, selv om det er ganske så vanskelig med tre små i hus. Heldigvis har jeg masse tid til bare han når jentene har lagt seg, og den tiden er nok like viktig for oss begge to. Jeg merker hvor avhengig jeg har blitt av han allerede, og må innrømme at han sjeldent får ligge i fred på kveldene.

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 08.10.2016  //  Kl: 16:46  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 0



I dag har vi vært på vår første trilletur uten jentene, og det var utrolig godt å kunne gå en tur uten å måtte stoppe hele tiden. Jeg fikk virkelig nyte den friske luften, og det var deilig å kun tenke på meg selv og den lille. Det merkes godt på været at det nærmer seg vinteren, for i dag måtte jeg frem med vognposen og pakke Lucas godt nedi vogna.

Jeg er virkelig ikke glad i vinteren og gleder meg allerede til sommeren kommer. Jeg må jo innrømme at det skal bli gøy når snøen kommer hit og vi kan gå ut å lage snøballer, snømann og alt som hører med vinteren. Det er jo også første gang Angelica får oppleve vinteren på ordentlig, for hun var jo så liten forrige vinter. Men enn så lenge nyter jeg trilleturene, som ikke er fullt så kalde enda.

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 07.10.2016  //  Kl: 20:59  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 6



Vår lille verden som bestod av masse rosa klær og to små prinsesser, har nå fått litt blått inn i hverdagen. Verdens fineste lillebror kom til verden i September og vi er kjempe stolte alle fem. Lucas kom til verden 04.September med sine 3085 gram kjærlighet, fordelt på 51 cm. Han er utrolig lik Angelica da hun var nyfødt, så det blir spennende å se om de fortsetter å ligne. De er jo begge ganske lik faren sin, og jeg har enda ikke klart å se om han har noe fra meg. Men jeg får trøste meg med at Emily har mye fra meg da.

Emily og Angelica trives veldig med den nye hverdagen som består av mer glede, kos og kjærlighet. De er veldig glade for å ha fått en lillebror. Jeg er utrolig stolt av å være mamma til tre så fine små og gleder meg utrolig mye til å følge dem videre. For meg har det tatt litt tid å venne seg til det nye livet som trebarnsmor og all oppmerksomheten min har jeg gitt til alle barna. Jeg har dermed ikke hatt tid til å dele den store nyheten med dere før nå, men det er utrolig godt å endelig ha fått fortalt det. Jeg gleder meg til å oppdatere dere litt mer senere.

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 28.01.2016  //  Kl: 18:12  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 2

Som jeg fortalte i går, skulle vi til fysioteapeuten med Angelica i dag. Jeg har vært utrolig spent veldig lenge, og det kom så mye godt ut av den timen. Fysioteapeuten fortalte at Angelica er mindre bananformet, hun er sterkere i den ene hånden - Har glemt å fortelle dere det, men Angelica har vært svakere i den ene hånden sin, men nå har hun endelig blitt sterkere i den og bruker den mer enn før. Fysioteapeuten sa også at Angelica har blitt flinkere til å ligge på magen, hun ligger mye lengre nå enn før. Hun hadde også blitt mye sterkere i nakken, og så godt til begge veier.

Nå som jeg har fått beskjed om alt dette, kan dere jo bare tenke dere hvor stolt jeg er. Stolt både av Angelica, men også av at jeg faktisk har fått det til å bli bedre. Etter en sånn dag, kommer jeg nok til å legge meg med et skikkelig stort smil i kveld. Desverre, ja jeg sier faktisk desverre.. Så stopper jo ikke alt her. Vi må selvfølgelig fortsette med øvelsene, og kanskje til og med øve enda mer. Men nå som jeg vet at det går fremover, blir det nok veldig mye lettere.

Det kom også enda en positiv ting ut av denne dagen. Armbåndet mitt er endelig fikset og kommet tilbake! Det har seg nemlig sånn st jeg fikk armbånd i julegave av pappa, og etter to dager bare falt det av meg.. Det har gått over 1 måned!! og endelig er det tilbake. Jeg gleder meg utrolig mye til å hente det i morgen! Hihih. Men nå skal jeg og Emily spille. Vi blogges!

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 27.01.2016  //  Kl: 19:34  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 3

Det kom bare helt plutselig. Helt ut av det blå fikk jeg skikkelig lyst på muffins med nonstop. Det var faktisk ingen ting som kunne stoppe meg, og etter noen timer endte jeg opp med både muffins og boller! Ja, for ikke å glemme en alt for sliten unge etter en lang dag i barnehagen.. Godt jeg har noe å kose meg med i kveld.

Det har vært en lang dag i dag. Jeg kan ikke fortelle hva som har skjedd, men jeg skal selvfølgelig komme tilbake til det en dag. En dag med mye å gjøre, lang biltur, og så klart en grinete unge etter barnehagen.. Ja det er disse dagene man blir mest sliten. Jeg skulle så klart ønske det tok en pause, men den tid kommer nok ikke før senere.

I morgen skal jeg til fysioterapeuten med Angelica igjen, og som jeg nevnte sist, gleder jeg meg utrolig mye! Det blir spennende å høre hva hun har å si om Angelica's fremgang og ikke minst hva slags øvelser vi må gjøre denne gangen. Men nå skal jeg kose meg med muffins og serie. Ha en fortsatt nydelig kveld!

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 25.01.2016  //  Kl: 19:43  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 11

I dag tenkte jeg å prøve meg på noe helt nytt, nemlig øyenskygge og concealer! Til vanlig bruker jeg kun brunkrem, maskara og øyenbrynspenn, og nå er jeg ganske lei av å bruke det samme hele tiden. Jeg har sett utrolig mange som har brukt concealer og resultatet blir jo helt fantastisk! Nå er det endelig min tur.

Jeg har alltid ønsket å lære meg å kunne sminke, men syns det har virket så komplisert. Jeg har jo heller ikke tid til alt som andre tar på, siden jeg har to barn jeg også skal ordne. Det vanskeligste med å ikke kunne så mye om det, er det å finne farger som passer meg. Jeg så også på en video om hvilke farger jeg burde velge før jeg reiste for å handle, hahah. En veldig grei måte å lære på da!

Jeg kan så lite om sminke fra før av, så det er på tide at jeg virkelig får lært meg litt. Jeg har sett så mange som er så flinke til å sminke seg, og må jo ærlig innrømme at jeg blir litt misunnelig. Det hender jeg har lest noen innlegg om sminke, og skjønner egentlig ingenting, hahah. Håper virkelig det jeg har kjøpt, fungerer og at jeg klarer å settw meg litt inn i det. Kanskje jeg kan skrive et innlegg om det en gang. Resten av kvelden vil rett og slett gå ut på å lære meg mer om sminke og prøve meg litt frem. Hvis du har noen tips eller sminkevideo, så legg gjerne igjen en kommentar! Ha en super kveld videre.

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 25.01.2016  //  Kl: 10:48  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 6

Det å ha et barn med en sykdom, kan i noen tilfeller kreve ganske så mye. For oss handler det om tid. Som jeg har fortalt tidligere, sliter Angelica med stiv rygg, nakken og at hun er bananformet. Det kan skje med alle barn, og trenger nødvendigvis ikke ha noe med sykdommen å gjøre, men jeg tror alltids det kan ha en sammenheng.

Jeg tenkte jeg skulle fortelle litt om hvordan treningen foregår. At Angelica er stiv i ryggen, gjør at hun ikke får beina sine til munnen, og dette er noe alle babyer skal kunne. Her er treningen ganske enkel, da vi kun skal ta beina hennes så nærme ansiktet som mulig. Når vi gjør dette, bruker hun ryggen ganske mye og tøyer den. Fremgangen til nå har vært helt utrolig. Hun får i det minste tak i beina sine og enda nærmere ansiktet enn før.

Det at hun er stiv i nakken og bananformet krever enda mere øvelse og ser ut til å ta veldig lang tid. Her må vi gå å rette på kroppen hennes til alle tider. En av øvelsene innebærer at vi holder henne i luftet og legger hun på siden, da prøver hun alt hun kan for å løfte opp både hode og beina. En annen øvelse er at hun ligger på ryggen på gulvet, og hvis vi for eksempel holder høyre skulder nede, skal vi ta høyre bein og "vri" hun over på venstre side. Dermed blir hun sterkere i siden. Dette er noe som også går fremover, men har tatt enda lenger tid. Vi har holdt på i over 6 uker nå, og hun er litt mindre bananformet, men i utgangspunktet burde hun vært rett igjen.

Disse øvelsene må vi gjøre flere ganger om dagen, og med utrolig mange øvelser, tar dette så klart litt tid. Det høres kanskje ikke så slitsomt ut, men det krever mye fra oss foreldre. Allerede på Torsdag skal vi tilbake til fysioterapeuten og jeg er spent på hva hun har å si. Om hun faktisk ser en fremgang eller ikke. Øvelse gjør mester.

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 24.01.2016  //  Kl: 14:01  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 10

Det er det beste med å ha to tette barn. De leker så utrolig fint sammen, og så klart må jeg få til å knipse noen fine bilder i disse øyeblikkene. Det er så vakkert å se på. Emily syns det er kjempe gøy å få lillesøstera si til å le. De pleier å ligge på gulvet sammen og Emily bare ler og ler for å få Angelica til å le. Selvfølgelig får hun det til også!

I skrivende stund ligger de å sover begge to. Å le gjør dem visst utslitt. Etterpå skal vi i bursdag til lillesøstera mi som har blitt hele 6 år! Vi skal kose oss masse med både mat og kaker. Emily leker så godt med henne, at det blir nok en veldig stille biltur hjem igjen. Det er litt rart å ha så kort mellomrom mellom lillesøstera mi og datteren min, samtidig som det er veldig fint siden de leker så godt sammen.

Emily liker å leke med alle barn uansett alder, men lillesøstera mi blir nok en av hennes beste venner. Men nå får jeg skyndte meg og skifte så vi får kommet oss av gårde. Ha en fantastisk dag!

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 21.01.2016  //  Kl: 21:45  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 7

Hei dere! Etter å ha sett hvor mange som følger med på bloggen selv når jeg ikke skriver, føler jeg at jeg må komme med en liten oppdatering. Bloggen har blitt nedprioritert rett og slett fordi jeg har nok å gjøre. Det skjer store ting i livet mitt akkurat nå, som jeg kommer tilbake til senere.

Tiden har flydd siden sist og det har skjedd veldig mye. Emily kommer med nye ord og setninger hver dag, Angelica har blitt hele 6 måneder, og jeg har endelig blitt 20. Tiden til nå har blitt brukt veldig mye på begge barna. De har vært syke på tur og Angelica er enda ikke helt frisk. Vi har også vært ukentlig hos to forskjellige fysioterapeuter siden Angelica er ganske stiv både i ryggen og nakken og ikke minst bananformet, så det er masse å jobbe med.

Med masse oppfølgning fra alle mulige steder og ikke minst treningen med Angelica gjør at jeg ikke får skrevet så mye. Vi bruker også 2 timer på å komme oss til og fra barnehagen hver dag, så jeg føler det tar all tiden fra meg. Jeg er også ganske så sliten etter begge jentene har lagt seg, så i det siste har jeg gått å lagt meg helst før kl.22:00. Men nå tenkte jeg at jeg i det minste kan prøve å blogge hver kveld igjen og på dagen de gangene jeg har tid. Så håper du føler med videre!

Bildene er forresten fra bursdagen min og halvtårsdagen til Angelica som var samme dag.

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 30.12.2015  //  Kl: 10:30  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 12

Goood morgen!

Nå har Emily endelig kommet hjem igjen, og er allerede i full fart med å leke. Det er veldig godt å ha hun hjemme for nå har jeg savnet henne utrolig mye, på bare to dager. Det er utrolig rart hvordan ting fungerer med barn. Det ene øyeblikket er du så sliten og trenger litt fri, mens når de først har reist, skulle du ønske de var hjemme og aldri dro. Det du har blitt sliten av, bråk, stahet, kverulering blir plutselig et lite savn, og stillheten blir det du vil bli kvitt.

Nå skal vi nyte de siste to dagene av året skikkelig, før vi begynner på et helt nytt år. 2016. I dag skal vi jentene ta turen ut til søstera mi og overnatte helt til neste år! Hahah. Tiden går så fort. I dag skal vi ake hvis det slutter og regne, og kanskje jeg er så heldig å få lurt tantebarna mine til å spille brettspill. Vi skal ihvertfall kose oss veldig, og det håper jeg dere gjør også!

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 28.12.2015  //  Kl: 20:45  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 12

Har man barn, og spesielt to, da trenger man rett og slett ikke venner!! Hahah, joda, så klart trenger man det. Men noe av det beste med å ha barn, er også det jeg ser på som vennskap. Vennskapet vårt er selvfølgelig ikke som alle andre, at vi snakker sammen om problemer og jenteting. Nei, vårt vennskap er helt spesielt. Vi finner på koselige ting sammen kanskje til og med hver dag og har det kjempe gøy, noe som er super viktig i et vennskap.

Det er sikkert mange som vil si at man ikke kan ha et vennskap med sitt eget barn, men det er mange forskjellige meninger om det. Har du aldri krangla med moren din og deretter sagt til vennene dine at du og moren din ikke er venner lenger? Eller kanskje du har sagt at dere er uvenner? Det har ihvertfall jeg gjort selv, og jeg kan også se på moren min som en venn.

Det er litt vanskeligere for en 2 åring å skjønne noe av vennskap nå, men jeg ønsker virkelig å være den vennen når hun trenger det, den tiden hun har blitt eldre. Jeg vil alltid stille opp for henne, være der for henne og med henne, lytte når hun trenger det, og alt annet jeg kan gjøre. Dette mener jeg så klart om begge barna. Både som mamma og en god venn.

Det er en stor forskjell på vennskap mellom en mor og datter, og vennskap mellom to bekjente. Hvis jeg og Emily krangler, vil alltid det vennskapet kunne reddes. For vi må jo nemlig holde ut med hverandre hele livet. Det er jo ikke alltid det er sånn mellom mor og barn, noen blir jo faktisk uvenner og klarer ikke rette på det. Men det er ikke sånn jeg ønsker det. Jeg vil gjøre alt for å rette opp i det jeg kan. Man kan absolutt ikke ta sorgene på forskudd, dessuten vil jeg jo alltid få den ære av å være mamma'n hennes. Noe jeg er evig takknemlig for.

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 28.12.2015  //  Kl: 13:08  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 6

Goood morgen!

Nå er vi allerede på god vei ut døren og mer enn klar for en ny dag. Jeg og Angelica skal ta oss en lang trilletur til byen for å bytte et armbånd som har blitt ødelagt. Deretter forsetter turen til det andre senteret her i byen, hvor jeg skal møte min kjære storesøster og de herlige tantebarna mine.

Det er veldig godt å ha litt tid til bare Angelica også. Det kan være en del av utfordringen med å ha to tette. Noen ganger er det vanskelig å vite om noen av de får for lite oppmerksomhet, og i det hele tatt vite hvem som trenger det der og da. Jeg har enda ikke vært alene med Emily, annet enn på rommet for å leke med henne. Samvittigheten gnager så klart i meg, men det er vanskelig å skulle skilles fra Angelica.

Heldigvis har Emily mange i familien som hun stortrives med, og koser seg utrolig masse borte. Det er i disse tidene det er ganske godt å vite at hun får masse oppmerksomhet når hun er borte, og at jeg hadde masse tid alene med henne de to dagene før hun reiste. Det er jo selvfølgelig Emily som er eldst, som også er "vanskeligst" å ha med å gjøre, så da er det ekstra godt å kunne ha tid til bare Angelica og meg selv. Vi skal ihvertfall prøve å kose oss kjempe masse i dag!

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 27.12.2015  //  Kl: 17:48  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 9

Jaja, så ble det ikke snø på julaften i år, men den kom i det minste til slutt. Nå har jeg tatt meg noen fridager fra bloggen, rett og slett for å nyte julen med barna og kun ha dem i fokus. Siden snøen kom i dag, så har vi allerede vært ute å lekt. Angelica har også fått oppleve snø for første gang i sitt liv, men det vil nok bli mye mer spennende til neste år.

Emily ble kjempe glad når hun våknet i dag og så at det hadde snødd. Jeg spurte om vi skulle ut å leke i snøen etter hun hadde dusjet, og det ville hun så absolutt. Hun gikk rundt i huset og sa hele tiden at vi skulle ut å leke i snøen, så hun virket ganske så fornøyd. Hun viste snøen stolt frem til lillesøstera si og smilte fra øre til øre.

Vi fikk ikke lekt så mye, siden vi skulle kjøre Emily til tanta til Bjørn-Wilhelm, for der skal hun nemlig være til i morgen eller Tirsdag så jeg kan kose meg litt med bare Angelica. Når hun kommer hjem, tenkte jeg å overraske henne med akebrett! Da kan vi finne et fint sted hvor vi kan ake sammen. Jeg håper også at snøen holder seg litt og at det ikke blir strødd for mye her, så vi kan bruke akebrett til barnehagen. Det hadde vært kjempegøy for begge to! Jeg gleder meg allerede til hun kommer hjem! Håper dere har hatt en morsom dag med snø dere også!

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 24.12.2015  //  Kl: 19:21  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 6
  • Skrevet: 23.12.2015  //  Kl: 09:27  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 14

Hei! Nå har jeg desverre ikke fått blogget på noen dager, og det er rett og slett pågrunn av internetten som absolutt ikke er på vår side.

Jeg må si det er godt og endelig ha fortalt litt av historien til dere. Selv om jeg stort sett ikke vet hvem dere er, så setter jeg stor pris på alle kommentarer. Det varmer veldig! Historien til Angelica er utrolig lang og slutter desverre ikke der med at alt bare endte godt. Historien går i en bergogdalbane og masse oppfølging og millioner av spørsmål. Men det har heldigvis aldri vært så ille som i begynnelsen.

Alt går veldig fint nå, og det burde det, siden vi hører sammen. Jeg ville aldri klart å se for meg livet uten henne, seøv om det har vært nære på. Jeg kunne ikke vært mer takknemlig og jeg merker det spesielt nå i juletiden. Takknemlig for at hun er her og kan feire jul med oss. Det gjør julen bra i seg selv.

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 20.12.2015  //  Kl: 20:24  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 36

 

Hvor vidt jeg er "klar" til å skrive dette er en sak, men i en sånn situasjon tror jeg aldri det er noe som heter å bli klar.

16.Juli.2015 Kl. 13:12 kom en av verdens vakreste jente til verden. Hele 3085 gram og 49 cm lang. Vi var to lykkelige foreldre, som var nyforelsket igjen. Forelsket i vår andre lille vakre prinsesse, som vi skulle leve sammen med å lære så mye. Endelig hadde vi fått en riktig start, endelig starten vi ville ha og ønsket oss.. Det var ihvertfall det vi trodde..

Angelica var en skikkelig gulpebaby, noe vi absolutt ikke var vant til. Gulp er jo normalt, ikke sant? Alle sa jo det, så jeg ble egentlig bare frustrert når hun gulpet. Hun gulpet hver gang hun hadde spist, og det var bestandig mye. Det kunne sprute til alle kanter. Jeg spurte flere personer om dette var normalt, og det var det så absolutt, så jeg valgte å stole på dem. Etter noen dager begynte Angelica å sove enda lenger. Hun sov omtrent hele tiden egentlig. Denne starten kunne vell ikke bli bedre! Tiden besto av masse kos og bare glede. Angelica lå alltid på brystet mitt og jeg kunne virkelig nyte det å være mamma igjen. 

25.Juli var dagen alt startet og kun to dager før alt brått skulle snu. Angelica var hele 1 uke og 2 dager på denne tiden, og sov enda like mye og gulpet hadde heller ikke gitt seg. Hun var blitt så mye slappere, og øynene ble så vidt lukket opp i løpet av de neste dagene. På dette tidspunktet hadde jeg begynt å bli utrolig bekymret. Selvfølgelig var det Lørdag, og jeg ante virkelig ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde skikkelig vondt i magen, og hadde mest lyst til å bare gråte hele dagen. Hvorfor visste jeg ikke før litt senere. Jeg bestemte meg plutselig for å veie meg med henne.. Jeg kunne jo like godt sjekke hjemme hvor mye hun veide? Jeg stablet meg opp på vekten og skrev ned tallene den viste, før jeg gikk av igjen. Nå var tiden inne, jeg skulle gå opp, sammen med Angelica. Det gikk sakte, men sikkert, og først nå presset tårene virkelig på. I følge vektet veide Angelica på dette tidpunktet kun 2700 gram! Nå forsto jeg endelig hvorfor jeg hadde dårlig magefølelse, men det at det fremdeles var lørdag gjorde ingenting bedre. Jeg visste godt at jeg måtte vente til mandag før jeg kunne veie henne igjen, og tenkte for meg selv at det kunne være fordi huset var skevt. For huset vi bor i er faktisk veldig skjevt. 

 Disse dagene kunne ikke gått saktere, og jeg husker enda følelsene av hvor fælt jeg hadde det. Bare det å gå å ikke vite hva jeg skulle gjøre, ødela meg totalt. Jeg spurte veldig mange nære, venner og helt tilfeldige, og alle sa det var normalt å gå ned i vekt etter en fødsel. Det visste jeg jo, men så mye?

27.Juli Etter hundrevis av timer og minutter var vi endelig kommet til denne dagen, og jeg ringte til helsestasjonen og spurte om vi kunne komme ned å veie Angelica, noe som så klart var greit. Bjørn-Wilhelm kunne ikke vært tregere denne dagen. Nå sto vi der, og skulle få vite sannheten. Hadde hun gått ned eller hadde hun gått opp? Det sjokket jeg hadde fått tidligere, kom egentlig ikke før nå. Der sto det, sannheten rett foran øynene våres. Jeg ville egentlig ikke se, men jeg hadde ikke så mye annet valg. 2500 gram sto det på vekten. 2500!! gram. Hun hadde ikke bare gått ned 300 gram, hun hadde gått ned hele 500! Vi tok tak i en helsesøster og ble sendt inn til legen. Hun stilte mange spørsmål angående gulpingen. Hun spurte om strålen sto i veggen, noe jeg svarte nei til, for den hadde jo ikke gjort det.. Og ifølge denne legen, så var det ingen fare når det ikke hadde skjedd.

Vil dere vite hva som skjedde etter dette? Jo vi ble nemlig sendt hjem igjen! Den eneste beskjeden vi fikk var at vi skulle gi hun morsmelkerstatning og om hun enda ikke hadde spist noen ting, skulle vi komme tilbake dagen etter.. Hvordan er dette mulig?! Denne dagen hadde Angelica fått mat kl.13 og hadde ikke spist noe siden Søndagen. Men dette brydde ikke helsestasjonen seg noe om. Tiden gikk, og vi skulle endelig prøve morsmelkerstatningen. Den lille prinsessa vår, lå så fredfull i armene mine, og orket ikke lukke opp munnen sin engang. Øynene rikket ikke på seg. Jeg kunne få flasken inn i munnen, siden hun var så slapp, men det var til ingen nytte. Hun spiste likevell ikke mat.

Jeg visste jeg måtte gjøre noe, for dette gikk ikke an. Etter mye frem og tilbake, endte jeg opp med å ringe barselavdelingen på sykehuset. Tårene presset så godt på, at når jeg først skulle fortelle at hun ikke hadde spist, klarte jeg ikke å holde igjen lenger. Heldigvis skjønte sykepleieren hva jeg sa og etter litt om og men, fikk vi komme inn. Vi ble sittende å vente en stund på stellerommet. Det siste stedet vi var før vi reiste hjem etter å ha fått henne. Etter en stund kom en sykepleier inn til oss og ba meg om å gi Angelica mat. Jeg prøvde å fortelle at det ikek nytta, men fikk beskjed at hun måtte se, da hun mistenkte at jeg hadde for lite melk. Hun innså til slutt at jeg faktisk hadde masse melk, og kunne ikke lenger skjønne problemet selv. Vi veide henne etter vi hadde prøvd å gi hun mat, og nå veide hun 2480 gram. Enda mere ned. Vi fikk beskjed om å vente litt, før jeg plutselig ble sendt opp til barneavdelingen.

De begynte med å ta utrolig masse prøver og Angelica fikk antibiotika for sannsynlig infeksjon, sonde og saltvann. Hun fikk en kanyle i hode, etter å ha prøvd å sette den inn flere ganger i begge armer og begge bein. Vi fikk beskjed om at vi måtte overnatte, og nå måtte vi skille lag. Bjørn-Wilhelm måtte reise hjem til Emily, og jeg fikk heldigvis sove på samme rom om Angelica. Hun ble passet på hele tiden den natten og fikk morsmelk gjennom sonde.

28.Juli Denne dagen må jeg innrømme at jeg ikke husker så mye av. Det kom flere leger inn på rommet til oss og tok prøver av henne hele tiden. På denne tiden hadde Bjørn-Wilhelm kommet tilbake og Emily ble med. Men det verste var at de kom tilbake uten noen svar. Før alt ble kaos kom det en lege inn og kjente på magen hennes. Leveren hennes var plutselig blitt litt for stor og legen forklarte at det kunne hende vi ble hentet av sykebil og måtte på rikshospitalet, men han var ikke sikker på det enda. Han måtte nemlig snakke med de andre legene først. Tiden sto fremdeles stille og jeg ville rett og slett bare hjem. Jeg trengte å få høre at alt var bra og at vi kunne reise hjem som den lykkelige familien vi var. Bjørn-Wilhelm kjørte Emily til moren min, i tilfelle vi måtte på rikshospitalet. Noe jeg enda setter veldig stor pris på.

Bjørn-Wilhelm kom tilbake, og ventetiden føltes ut som en evighet, men heldigvis var jeg ikke alene. Jeg ville ha han der hele tiden, og ville egentlig ikke at han skulle gå på do engang. Bjørn-Wilhelm bestemte seg for å gå å kjøpe noe å drikke, mens vi enda ventet. Og så klart kom legen inn rett etterpå. "Nå kommer det til å bli veldig mye kaos". Den setningen vil jeg aldri glemme. Jeg skjønte så godt hva han mente og hva vi skulle. Når Bjørn-Wilhelm kom tilbake, måtte jeg fortelle han alt legen hadde sagt. Han forsto egentlig ingenting av det jeg sa, der jeg bare satt å gråt med Angelica i armene. Denne gangen var ikke ventetiden så lang. Nå sto anbulansefolkene utenfor rommet, med en stor seng og en kuvøse Angelica skulle ligge i. Bjørn-Wilhelm måtte kjøre etter, mens jeg satt foran i ambulansen ved siden av en koselig dame som skulle kjøre. Denne turen gikk ganske så fort, med blålys og sirene noen få ganger. Angelica fikk nemlig høy puls av sirenene, så det var ikke alltid lett for oss å komme forbi biler som faktisk ikke så lyset.

Når vi endelig hadde kommet frem ble vi sendt rett inn på nyfødtintensiven og Angelica fikk atter engang veldig masse rart. Antibiotika, sukkervann mm. Jeg fikk også beskjed om at hun ikke kom til å få noe mat, og det gjorde skikkelig vondt i mammahjerte. Min lille prinsesse skulle rett og slett sultes. På det tidspunktet forsto jeg ikke hva det var godt for. Bjørn-Wilhelm kom litt etter vi hadde kommet frem og legene snakket med oss. "Det er bra dere kom så fort. For i morgen hadde hun sannsynligvis ikke levd". Det var så utrolig grusomt å høre! Men jeg må faktisk si, at dette enda ikke er det verste jeg har hørt. Angelica ble veid igjen, og veide nå 2730 gram. Jeg måtte rett og slett smile da jeg så det. Endelig hadde hun gått opp litt! 2730 gram er ikke så mye, men på den tiden var det godt uansett.

Vi ble sendt ned med en lege for å ta ultralyd av magen hennes. Nå begynte de å prate om betennelse i gallebæren. Leveren var kjempe stor fremdeles og gikk ned til navlen hennes. Det ble snakk om at leveren hadde dårlig produksjonskapasitet, at det var risiko for blødninger og mulig leversvikt. Det var absolutt ikke lett å skjønne alt det legene fortalte, de vanskelige ordene og med langt ifra et klart hode. På rikshospitalet må de gå ut ifra alt. Når vi først fikk noen svar på prøver, fikk vi høre at stakkars lille Angelica hadde kramper da vi ankom rikshospitalet. Hun hadde høye gallesyrer i blodet og andre stoffer, og at hun hadde ganske mye gulsott. De fortalte også at leveren hennes ikke lager enkelte stoffer, som at den ikke stopper blødninger, og at det var ganske så syk. Tingene de gikk ut ifra at det kunen være var blandt annet, Virus infeksjon, stoffskiftesykdom, røret som går fra lever til galle kunne være ødelagt. Hjernen kunne også være syk, og de sa at hun var alvorlig syk. Denne dagen gikk egentlig ganske fort. Snart måtte vi også sove, og det var ganske så tøft. Vi måtte skille lag fra Angelica. Vi fikk et eget rom å sove på, egentlig ganske så fint rom, og heldigvis kunne vi gå til Angelica når vi ville.



29.Juli Denne dagen startet med masse utredning av Angelica. Legene tok oss med på et rom, og fortalte alt de hadde funnet ut til nå. Angelica hadde heldigvis ikke hatt kramper siden vi kom inn, og CRP-en var normal. Verdiene i leveren for å dempe blødninger var dårlig, og hun hadde økt blødningstendens. Hun hadde plater i blodet som de sa faller, og at det kunne være årsaken. Når det kom til Gulsotten hadde leveren allerede gjort den delen av arbeidet med bilurubinen, men den fortsatte å stige. De kom frem til at det da kunne være en annen type gulsott, med tanke på sykdom. Atter en gang sa de igjen at vår datter var alvorlig syk. Ikke nok med det, men den verste setningen i hele mitt liv, kom før jeg visste ordet av det "Vi vet ikke om hun kommer til å overleve, for datteren deres er alvorlig syk".

Verden og livet sto plutselig på vent. Det føltes rett og slett ikke ut som at jeg ikke levde lenger. Tårene presset på, og jeg hadde ikke sjangs til å holde igjen. Etter den verste beskjeden noen gang, gikk vi inn til Angelica og koste litt med henne. Men nå var alt bare fælt og vondt, og vi klarte rett og slett ikke være der. Vi satt på sengen på rommet vårt og gråt begge to. Hvorfor skulle noe sånt skje oss? Hva om hun ikke overlever? Imellomtiden byttet de blod på Angelica, kun for sikkerhetskyld. Jeg har aldri hatt det så tøft som den dagen i hele mitt liv. Positive ord og tanker fantes virkelig ikke lenger, men vi måtte jo prøve alt vi kunne for å tenke positivt. Når kvelden nærmet seg satt jeg hos Angelica i over 3 timer. Jeg hadde ikke tid til å gå å spise engang. Bjørn-Wilhelm klarte rett og slett ikke å være der, så han lå på rommet og slappet av imens. Han kom å hentet meg etter en stund, så vi kunne gå å spise sammen. Men matlysten var ikke akkurat på topp. Natten ble evig lang, og det ble lite søvn på oss begge.

30.Juli I dag var Angelica hele 2 uker, og jeg prøvde å trøste meg med det. Noe jeg skulle ønske vi kunne feiret. Angelica måtte ligge i respirator og narkose fordi de skulle ta MR av henne. Vi fikk så klart ikke bli med, og måtte sitte på rommet å vente. Vi var borte fra hun i ca 2 timer, men de var lange. Vi satt der jo enda uten noe svar, og dette, dette kunne kanskje gi oss svaret. Vi måtte i det minste ha et håp. Vi gikk inn til Angelica etter at hun hadde våknet, og etter en stund kom det 3 leger og hentet oss. Det var de samme som sist, bare med ei til. Denne gangen var alt annerledes. Legene gikk bortover koridoren med oss, men forskjellen var at de smilte. Det måtte bare ende godt. Vi satte oss ned på et rom sammen, og den ene smilende legen åpnet munnen sin. "Datteren deres vil overlevde. Hun har noe som heter Galaktosemi". Vi ante ingenting om hva dette var, men gud for en herlig følelse jeg fikk den dagen. Hva det nå enn betydde, så var det ikke noe viktig for oss der å da. Det viktigste var og er jo at hun overlevde! 2 ukersdagen endte kjempe godt! Det viste seg at hun ikke tåler Galaktose - som er i både morsmelk og morsmelkerstatning.

 

Angelica må gå på en diett hele livet sitt, siden det meste av matvarer inneholder galaktose. Hun er den 26 personen i Norge som har dette. Men som nevnt over.. Hun overlevde!! Jeg vil også få med at både teksten og bildene er godkjent av Bjørn-Wilhelm og jeg har fått tillatelse til å legge det ut. På bildene som er lagt ut, er det kun ett bilde (med meg) hvor hun er syk. På de andre bildene er hun frisk igjen.

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 20.12.2015  //  Kl: 10:09  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 16

Som overskriften sier, skulle jeg ønske tiden stod stille noen ganger. Og det ønsket er svært høyt akkurat nå. Først i dag har jeg virkelig innsett at det kun er 4! dager igjen til jul, og jeg mangler enda alt for mange gaver. Jeg vet så godt hva vi skal gi til alle, men det er så vanskelig å få det til for øyeblikket.

Det er jo også dette med å levere gaver, og familiene våre bor så klart hver sin vei. Men rekke det, det skal vi virkelig få til. Neste år skal jeg nok starte veldig mye tidligere. Tiden kunne også gått saktere med tanken på barna. Tiden går jo så fort at plutselig er de voksne. Emily kommer med nye ord og setninger omtrent hver dag, og er så flink på alle mulige måter. Mens Angelica, der står tiden stille syns jeg og kun månedene som flyr.

Utenom dette så er jeg faktisk ganske så fornøyd med alt. Julegavene har jeg i det minste en plan om og vet godt hva vi skal gi. Er også kjempe gøy å se utviklingen til Emily og at tiden går fort til de dagene man gleder seg mest til. Følte dette ble et litt syte innlegg, noe som ikke var meningen med det, hahah. Jeg prøver også å bli ferdig med historien om Angelica og håper på å bli det i kveld, men lover ingenting da det vil være det tøffeste jeg noen gang har skrevet. Håper du får en fantastisk dag og er mindre stresset enn det jeg er.

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 19.12.2015  //  Kl: 21:20  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 31

Hallo! Denne dagen har vært utrolig lang og endelig har jeg fått satt meg godt til rette i sofaen. Nå er tre små herlige barn lagt og kun en igjen.

I dag hadde vi pepperkakedag hjemme hvor noen gode venninner og familie kom. Det var kjempe koselig og ikke minst morsomt. Vi eldste hadde det gøy med å skjære ut pepperkaker når barna var lei, og vi fikk oss en god latter alle sammen. Bjørn-Wilhelm lagde en dame, men syns den var så kjedelig, så han bestemte seg for at hun trengte pupper. Jaja, det var ihvertfall morsomt på det tidspunktet. Helt til Frida ødela den med masse rosa, hahah.

Dette er første året Emily faktisk har vært med på å bake pepperkaker, og det så ut til at hun trivdes med det. Vi kastet mel på hverandre hele gjengen mens vi lata som vi nøys, og dette syns Emily var kjempe morsomt og gjorde det på alle. De to minste på under året, fikk også være med på melkrigen, hahah. Neste gang blir det nok å få pyntet pepperkakehus, hvis jeg får tak i. Dagen i dag har vært helt super, og jeg håper deres har vært det også!

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 19.12.2015  //  Kl: 11:55  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 18

God morgen! Det er ganske rart å si det nå som klokken snart er tolv, men det er faktisk morgen for meg. I dag var jeg så heldig at jeg fikk sove helt til kl ti, da kom mine tre søte å vekte meg. En hoppende unge på den ene siden, som dro av meg dyna og maste på meg om at jeg skulle stå opp, og en unge på andre siden som lo og gråt om hverandre, og min kjære som lå å tulla med hun minste.

God, kald, hjemmelaget iskaffe. Det er den beste starten på dagen og akkurat sånn den begynte i dag. Nå har jeg fått lagt begge barna for en liten dupp, og sendt min kjære på butikken for å handle litt for meg. Etterpå skal jeg nemlig bake pepperkaker med noen venninner. Jeg ser virkelig frem til det og gleder meg utrolig mye. Vi har enda ikke bakt pepperkaker i år, så det er virkelig på tide, hahah.

Jeg er også så heldig at jeg skal få passe begge nevøene mine i dag. Min lille kjekkas på 8 år, og bolla mi på 7 måneder. Kjekkasen på 8 år er virkelig en sjarmør, og påsto sist at han skulle til meg hver helg fordi det var så koselig. Han er bare så god! Men nå må jeg nesten ordne ting før de herlige venninnene mine kommer. Ha en fantastisk fin dag!

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 18.12.2015  //  Kl: 20:23  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 11

Ja, for det er nemlig de to. De to små prinsessene mine som betyr aller mest for meg og er de aller viktigste personene i livet mitt. De to som får meg til å smile og le. Noen ganger sitter jeg å lurer på hva jeg skulle gjort uten dem.

Da jeg ble gravid med Angelica, var jeg ganske forberedt på at ting skulle bli forandra. Det var nemlig det alle sa også. Nå kom det til å bli dobbelt av alt, både stress, lengre netter og mindre søvn og ENDA mer å gjøre. Men jeg tror faktisk de glemte å nevne alle de millionene av positive ting ved å ha to tette barn. Og søskenkjærlighet? Det er det absolutt her, men kun positiv kjærlighet. Emily elsker lillesøstera si og har enda ikke vist noe til sjalusi, ikke tror jeg det kommer heller.

Men jeg fortsetter jo å høre det. "Det kommer etterhvert". Ja, det kan hende. Men imellom tiden nyter jeg at de faktisk er gode venner. Det er noe jeg setter uendelig stor pris på. Selv på de mest slitsomme dagene hvor det er de som er grinete, så er det utrolig godt å ha de. Jeg vet jo at de tenker sånn om meg også, og det får meg rett og slett til å smile. Mine to fantastiske prinsesser!

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 18.12.2015  //  Kl: 11:36  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 20

Dagen i går ble langt ifra som planlagt. Det var visst ikke en god dag for Emily, så vi fikk ikke gjort noe av det vi egentlig skulle. Men ganske så overraskende kom Bjørn-Wilhelm hjem med et juletre! Da ble plutselig Emily i ekstase, og dagen var ikke så grå for hun lenger. Vi koste oss med å pynte treet, og lagde fingeravtrykket hennes på noen av julekulene. Emily elsker maling, så det var virkelig gøy for henne å kunne gjøre noe sånt. Treet ble ganske så fint til slutt, bare med litt for mye julelys, hehe.

I dag er det Nissefest for Emily i barnehagen, og det var visst kjempe kult å kunne ha på seg nisselue. Nissen skulle også komme på besøk med noe godteri, og jeg er veldig spent på å få høre hvordan det har gått. Som jeg har skrevet før, er Emily kjempe redd for nissen, men jeg tror kanskje hun vil syns det er greit så lenge andre barn også syns det.

Hjemme prøver jeg å ordne julegaver, i håp om å snart bli ferdig. Julen skal vell egentlig være kos og glede, men frem til nå har det kun vært stress. Jeg håper på å være tidligere ute neste år, så jeg slipper å ha så dårlig tid. Jeg får også besøk av min herlige storesøster og nevøen min snart, før jeg skal ha et møte. Men nå får jeg nesten prøve å få gjort noe. Håper dere får en fantastisk fin dag!

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 17.12.2015  //  Kl: 20:24  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 16

Nå sitter jeg her å skriver noe jeg faktisk aldri hadde trodd jeg skulle skrive om. Det er ikke typisk meg å klage på noe ved å skrive om det, men jeg merker at jeg ikke klarer å la vær denne gangen. Jeg er en av de "uheldige" som er over 18 år og enda ikke har billappen, som vil si at jeg må gå dit jeg skal. Hver morgen går jeg den lange veien til barnehagen som tar ca 30 minutter hver vei. På den turen må jeg gå over ganske mange gangfelt, og opplever stadig vekk at de jævla bilistene enten kjører på gult eller driter i å stoppe.

Dette er ganske frustrerende da jeg selv vet at de som kjører bil er plikta til å stoppe for de som skal over veien og faktisk går over et fotgjengerfeltet. Det er egentlig rett og slett latterlig at jeg som ikke kjører bil, faktisk vet dette bedre enn bilistene. Det kan ihvertfall virke sånn til tider. Hva får dere til å tro at jeg faktisk vil stå der å vente i flere minutter i denne kulden, mens dere som kjører bil og sannsynligvis har det godt og varmt bare kjører?

Det er JEG som har ansvar for å få barna mine trygt over veien, og jeg må faktisk velge å gå der det er trafikklys, nemlig pågrunn av disse bilistene. Og hva er egentlig poenget med å da kjøre på gult? Jeg ser at folk stadig vekk sitter i disse bilene med både telefon, eller ser en annen vei. Hvordan kan akkurat DU da vite om du har kjørt på gult eller rødt? Det er faktisk jeg som må stå å vente enda lenger før jeg går over veien, fordi jeg aldri vet om dere faktisk følger med. Så vær så snill å ta den nesa deres opp av telefonene og på veien foran dere!

Det er ikke bare disse tingene jeg opplever. Disse som ikke stopper for fotgjengere kan også til tider kjøre ganske så fort. Er det da bare mitt ansvar å stå å se om du stopper? Jeg ville aldri tatt sjansen på å gå over en vei uten å vite 100% at dere stopper. Og vet du hva jeg ser da dere stopper? Jo jeg ser irriterte mennesker bak rattet, som tenker for seg selv at jeg er så treg som ikke går over veien..

Tenk dere om neste gang dere kjører bil. Jeg har ingen å miste, og det har sikkert ikke du heller.


Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 17.12.2015  //  Kl: 15:13  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 35

Hei dere! Jeg var så heldig at typen min faktisk gadd å ta bilder av mitt outfit i dag! Han tok så klart hele 180 bilder og jeg likte absolutt ingen av de, hahah. Men jeg må jo nesten legge det ut for å være snill mot han også. Håper dere likte det!

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 16.12.2015  //  Kl: 20:37  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 30

Et barn på 5 mnd skal kunne:

♥ Klare å sitte med støtte ? Kan

♥ Skal kunne dra seg selv opp når du drar de i hendene fra liggende stilling ? Kan

♥ Oppdage føttene sine ? Nei, hun brur seg ikke så mye om dem

♥ Strekke seg og gripe etter alt som er innen rekkevidde og smake på det ? Kan

♥ Flytte en ting fra ene hånden til den andre ? Kan

♥ Le ? Kan

Ååh som tiden flyr! Angelica er allerede 5 mnd! Den siste måneden har det skjedd utrolig masse. Hun er mye mere "med" og prater som en foss hele tiden. Hun elsker oppmerksomhet og skulle vell gjerne hatt det hele tiden. Soverutinene er helt perfekte! Vi har klart å få leggetiden til å passe med Emily sine. Nå sovner hun mellom 19-20, og det er utrolig deilig! Hun sover også helt til 8-9 uten å våkne en eneste gang på natten. Hun er kjempeblid og smiler av alt! Lille solstrålen min!

Kommentér innlegget »


Om meg



Jeg heter Marthe Susann, er 19 år og mamma til to prinsesser!

+ Venneforespørsel
+ Kontakt

Reklame



Kategorier


Arkiv


Siste innlegg


Lenker


Copyright


Bloggdesign

hits